Etter suksessen med komedien “BRØD OG TULIPANER”, bestemte du deg for å vende tilbake til mer “seriøs” film. Hva førte til dette og hvordan opplevde du overgangen fra det ene til det andre?
Egentlig var det omvendt, siden dette prosjektet ble tenkt før “BRØD OG TULIPANER”. Jeg leste boken av Agota Kristof, sammen med Doriana, rette etter distribusjonen av “LE ACROBATE”. Vi bestemte oss da for at dette skulle bli den neste filmen. Så, da tiden kom for å begynne å jobbe med den hadde jeg en gryene følelse av at noe stoppet meg fra å sette i gang; Problemene med en internasjonal co-produksjon med opptak i fremmede land, fremmede skuespillere.... Jeg ville ikke vente for lenge, men følte at jeg trengte å gjøre noe lettere, mer lekfylt. Å ha det moro med kamera og trekke ut noe av meg selv som ikke var utforsket. Vi følte at en muntrere film ville førere oss inn i et nytt territorium, komediens landskap, noe jeg trodde jeg ville være komfortabel med, særlig fordi dette ville være en ny utfordring. “BRØD OG TULIPANER” var resultatet. et “lett” prosjekt, men egentlig den dyreste film jeg har laget, og uten tvil den største suksessen på kino.
Rett etter “BRØD OG TULIPANER” var jeg virkelig glad for å kunne arbeide med noe helt annet, jeg hadde ikke lyst til å lage en ny komedie. Hver gang jeg tenker på en film å lage føler jeg lyst til å bevege meg mot forteller områder jeg ikke kjenner, til å drive meg selv i nye retninger. Det må finnes utfordringer, noe å oppdage. Som en konstant faktor, det er nødvendigvis alltid min måte å laget film, å reflektere over virkeligheten, å veilede skuespillerne, å se, å ramme inn. Det var virkelig fint, etter en film som har en så fantastisk suksess, allerede å ha et nytt prosjekt i arbeid som var helt annerledes.

Før “BURNING IN THE WIND” har du alltid laget filmer fra original manus. Hva var det som gjorde deg interessert i Agota Kristofs bok?
Det var egentlig første gang jeg ble slått av en bok jeg har lest , til det punkt hvor jeg får lyst til å oversette den til bilder. Jeg har alltid funnet interessante bøker på min vei, som på mange måter har “merket” meg, influert meg, men da jeg leste Kristof’s bok - da Doriana fikk meg til å lese boka - fortalte jeg henne at jeg følte en sterk attraksjon til muligheten av å fortelle historien på min egen måte, gjennom mine egne bilder. Jeg tror i bunn og grunn at denne attraksjonen ble født av Agota Kristof’s fabelaktige skrivekunst og fra hovedpersonen i fortellingen, Tobias. Fra den styrke og fasinasjon som karakteriserer han.
Selvfølgelig er det i romanen også andre elementer og viktige tema, men jeg er ikke virkelig interessert i å analysere, forsøke å forstå. Jeg tror at etter å ha valgt en roman og den fortellingen den inneholder, må den som ønsker å lage en film ut av det, må “oversette” den, må bringe frem de følelser som ble opplevd under lesningen. Og jeg tenker at dette må komme, ikke så meget på grunn av en analyse, men som et resultat av å forelske seg i romanen; Bare det kan føre til noe interessant.

Opplevde du kraften i Kristof’s skriving i hennes ord eller i fortellingens struktur? 
Det er en kraft som kommer fra språket selv, et rent språk, essensielt, direkte, ekstremt kuttene. Dette gir på den ene siden, stor enkelhet i fortellingen og på den andre siden, stor kraft. Jeg har alltid vært fascinert av enkelthet; akkurat som letthet den som Calvino snakket om, to konsept som ofte er vevet inn i hverandre, tror jeg. Letthet betyr ikke at man behandler tema og motiv på en måte som mangler dybde, søker tilflukt i overfladisk ironi. I denne betydning tror jeg også Kristof i bunn og grunn har sin “letthet” i den enkelthet som hun forsøker å understøtte eller supplementere: En letthet som blir hard og dyptloddende. Det er ikke lett, men hun lykkes. Alt dette fikk meg til å møte denne film ved å forsøke å forstå hvilken type filmatisk språk jeg selv ville velge for å oppnå en “funnet enkelthet” som i alle fall alltid har vært en del av min utvikling som filmskaper. Lett og lyst, jeg følte meg helt hjemme.

Hvordan arbeidet du og Doriana med manus?
Første fase av arbeidet ledet til en “versjon null” av manus som var fremdeles meget nær romanen. Så i neste face begynte vi å jobbe med noen av dialogene, i et forsøk på å beholde karakteren av det Kristof hadde skrevet, litt litterært men fremfor alt ikke helt naturalistisk. Selvfølgelig, det måtte være snakkete ord, ikke bare leste, men vi forsøkte å være trofast til ordene, ikke fall ned på det banale, føre det hele i en hverdagslig retning. 
Og så når vi kom til den endelige versjon av manus forsøkte vi å “glemme” romanen. I denne face ble ekstrascener og små finisher kreert. Et eksempel er de mer visjonære scenene: i boka er det visjonære, drømme elementet sterkt tilstede, og vi ønsket ikke at denne visjonære kvalitet til å bli tapt i filmen.

Hvordan fant du skuespillerne?
Det første som må sies er at valget av Tobias var ekstremt viktig. Helten i en film som denne må være perfekt, må vare han og han alene. Jeg var ganske opptatt av dette, fordi dersom vi gjorde feil valg så ville filmen ikke hatt den aller minste sjanse til å leve opp til romanens kraft.
 Tobias var forutsett å skulle komme fra Øst Europa og leve i Vesten, i det franske Sveits hvor han arbeider i en klokkefabrikk. Det var umulig for meg å tenke på noen annen setting. Lionello Cerri og jeg bestemte oss for å ikke begrense vår søken til land i Øst Europa, men søke i mange land. Skuespilleren som skulle gi liv til Tobias skulle bestemme hans nasjonalitet. Husk at han var forutsatt til å være rundt tretti, ingen berømthet, uten mye erfaring. Valget var et resultat av en meget omfattende leting gjennom de fleste Øst Europeiske land, mern også Paris siden helten skulle kunne fransk. Det var faktisk i Paris vi fant Ivan Franek. Så snart jeg så han, på en videotest, viste jeg at dette var mannen. Men jeg sa ikke noe, siden jeg ville se om det var andre som kunne fylle rollen. Ingen andre hadde kraften i Ivans utseende, ingen hans sårbarhet..... Tobias kunne bare være han. Så siden han var Tsjek dro vi til Praha for å se etter andre skuespillere som snakket hans språk. Jeg ville for enhver pris unngå å laget en av disse “Europeiske” filmene hvor det er skuespillere som snakker tysk og andre som svarer i Tsjekisk, og andre i ungarsk mens de later som om alle snakker det samme språk.

Home