actionfilm

Down by Law
En ActionFilm: Nr. 127 Om Filmen: Det er skumring over sumpene. En serie landskapsbilder: Franske mausoleer, gamle rønner, døde fabrikker, forslummede boligblokker, smijernsbalustrader, hus på stylter. På lydsporet spiller en gitar et forvridd ekko av “Hernandos Hideaway” og Tom Waits hvisker “16 men on a dead man's chest And I've been drinking from a broken cup 2 pairs of pants and a mohair vest I'm full of bourbon; I can't stand up.” Innenfor ett sted klatrer en snuskete hallik ved navn Jack opp i sin hotellseng ved siden av Bobbie, halvparten av hans stall. Et annet sted klatrer en arbeidsløs plateprater ved navn Zack opp i en seng hvor Laurette synes å sove. Handlingen veksler mellom Jack og Zack, som begge er på vei nedover, selv om ingen av dem er klar over det ennå. Bobbie kaster iskalde blikk mot Jack, Laurette kaster Zacks eiendeler ut av vinduet. Zack tar imot et tilbud fra Gig, som nesten lyder for godt til å være sant: “Å levere en bil til en kunde i utkanten av byen”. Jack blir motvillig overtalt til å ta imot et tilbud fra Preston, som er like uimotståelig. Selvfølgelig dukker politiet opp og slår på lyset: Jack har blitt pådyttet en 10 årig pike; Zack fant et lik i bilens bagasjerom. Rett før han setter ut på sin siste tur har Zack et møte med en italiensk turist, som er travelt opptatt med å utforske det amerikanske språk. “Det er en trist og vakker verden”, sier turisten, Zack snerrer, men når han er alene bruker han denne linjen i en blues. Det er en trist og vakker verden som gir bakgrunnen for “DOWN BY LAW”, Jim Jarmusch's tredje langfilm. Denne verden er Louisiana, men bare til en viss grad; Jarmusch forestilte seg sin sumpeverden lenge før han satte sine føtter i Louisiana. Kartet som gir referansene til dette landskapet kan finnes i gamle amerikanske B-filmer, rhythm & blues, paperbacks og populær mytologi. Samtidig beviser den sublime presisjon i Robby Müllers fotografering at denne verden unektelig er virkelig, den virkelighet som bare kan sees i svart og hvitt. Det ser ut som en verden av uhell og problemer for Zack og Jack. Disse to taperne kan nok på sett og vis fortjene en form for straff, men ikke fengsel, og slett ikke en langtidsstraff, og absolutt ikke i samme celle. Breikjeftete, tåpelige Jack og den dagdrømmene, sutrende Zack er naturlige motpoler. Så snart de møtes begynner de å terge hverandre og klarer bare å øke sin felles ynkelighet. En dag, etter at Zacks daglige avmerkninger har dekket halve veggen, blir en ny fange puffet inn i cellen. Det er den italienske turisten. Mens han møter deres kalde stirring, leter han etter en passende bemerkning i sin notisblokk: “Om blikk kunne drepe, er jeg død nå”. Roberto, eller Bob som han gjerne vil bli kalt, møter språket som den fødte poet og beveger seg med medfødt sikkerhet som en komiker fra stumfilmen. Det blir snart klart at han har all den bevegelighet, tilpasningsdyktighet og humør som mangler hos Jack og Zack. Etter hvert som tiden går ser de mer og mer slitte og nedtrykte ut, mens Roberto beholder humøret og en ren uniform. Han gjør sitt beste for å muntre opp sine celle-kamerater, tegner et imaginært vindu på murveggen og leder hele fengslet i felles sang:”I scream, you scream, we all scream for ice cream”. Til slutt er del Roberto, som har en klippetro på logikken i drømmer og filmer, som klarer å finne den legendariske tunnel. Og som leder sine cellekamerater til friheten. De havner i den sporløse sumpen, blir forfulgt av blodhunder, omringes av alligatorer og alle sumpens rovdyr. De kommer seg over en elv og Zack drar tilbake for å redde Roberto, som ikke kan svømme. De finner et skur, som viser seg å være en kopi av fengselscella. De finner en but og padler den i sirkler inntil den synker. Jack og Zack krangler, går hver sin vei, og etterlater Roberto i midten. Roberto fanger en kanin, og mens den stekes på spidd dukker både Zack og Jack opp som ved trolldom. Til slutt kommer de tre til en vei, og denne veien leder til en liten restaurant ved navn “Luigis Tin Tip”. Verken Zack eller Jack har mot til å gå inn, så de sender Roberto. Men han vender ikke tilbake. Døende av sult og nysgjerrighet sniker de seg forsiktig opp til vinduet og ser Roberto bli servert pasta og vin av en vakker kvinne som snakker til ham på italiensk. Nicoletta har arvet dette stedet fra sin onkel, som vant det i poker. Roberto og Nicoletta blir hals over hode forelsket, og han bestemmer seg for å bli der hos henne. Jack og Zack blir sendt videre i den avdøde onkels klær. De krangler hele veien til veikrysset hvor de skiller lag. Mens sluttekstene ruller, synger Tom Waits: “Let me fall out of the window With confetti in my hear Deal out jackets or better on a blanket by the stairs I’ll tell you all my secrets but I'll lie about my past And send me off to bed forever more.” “Down By Law”, som begynner i helvete, slutter i noe som ligner himmelen. På veien katalogiserer den lys: Den korte grålysning, det strenge klare mørket i hoteller og smug, fengslets overveldende klarhet, det dunkle mørket i sumpen, og til slutt det bløte lyset på den hyggelige kaffen og den åpne veien. Imens understreker John Luries stemningsfulie musikk lykken som kommer og går. “Down By Law” er et radikalt avvik fra Jarmuschs tidligere arbeider, og motsetter seg forsøk på katalogisering. Det er en film-noir kapret av skuespillernes utmerkede komiske timing, like meget som det er en svart komedie hvor handlinger har drastiske konsekvenser, om ikke nødvendigvis de konsekvenser vi venter oss. Den har eventyrets uavvendelige symmetri og lovmessigheten til en tilbakevendende drøm. “Down By Law”er et slanguttrykk som betyr, røft oversatt, “under kontroll”, selv om det lyder som om meningen er det omvendte. På samme måte har “Down By Law” en tyngdekraft for seg selv. LucSante Jim Jarmusch Filmskaper/Forfatter. Født i Akron, Ohio. Han har bod og arbeidet i New York City de siste 12 år. Etter at hans første film “Permanent Vacation” fikk kult status og god presse i Europa, fikk han anledning til å utvide sin kort film “Stranger Than Paradise” til en langfilm. Denne langfilmen ble godt mottatt ved Cannes-festivalen i 1984 og fikk der “Camera d'Or” (debutantprisen, som også kan gis til en regissørs andre film). Priser og berømmelse har senere ikke manglet ved denne filmens ferd fra land til land. I Norge fikk den premiere i Oslo påsken 1986 med strålende mottakelse fra presse og publikum	DOWN BY LAW (-) Regi: Jim Jarmusch Manus: Jim Jarmusch Foto: Robby Müller Musikk: John Lurie Sanger av Tom Waits Klipp: Melody London Kostymer: Carol Wood Makeup: Donita Miller Lyd: John Auerbach Filmtype: Svart komedie/Drama Oversettelse: Karin Kristiansen Prod.: Alan Kleinberg for Black Snake/Grokenberger film, USA 1986 Sensur: 15 År Spilletid: 1t 46 min. Lengde: 2914 m Format: Widescreen 1: 1,85 Leveres i 35mm kopier og DVD “DOWN BY LAW”, er dedisert til minne om Pascale Ogier og Enzo Ungari. Den får nyutsendelse 2005/6 sammen med Stranger than Paradise , Mystery Train and Night on Earth Sanger: “Jockey full of Bourbon” og “Tango till they're sore” fremført av Tom Waits, hentet fra hans LP “Rain Dogs” (Island Records) “It's Raining” fremført av Irma Thomas, CBS Unart Catalog, Inc. Medvirkende: Tom Waits som Zack John Lurie som Jack Roberto Benigni som Roberto Nicoletta Braschi som Nicoletta Ellen Barkin som Laurette Billie Neal som Bobbie Rockets Redglare som Gig Vernel Bagneris som Preston Timothea som Julie Mfl. Tom Waits som Zack Kjent som sanger og musiker med 10 LP-er bak seg. Waits har vært skuespiller i Francis Ford Coppolas filmer “One from the heart”(1982), “The Outsiders”(1983), “Rumblefish” (1983) og “The Cotton Club” (1984). John Lurie er Jack Kjent som komponist, sanger og leder for New York-bandet “The Lounge Lizards”. Har også arbeidet som filmskaper og som skuespiller i andre filmer, bla. Jarmuschs “Stranger than Paradise” og “Paris, Texas” (Wim Wenders). ROBERTO BENIGNI som Roberto Benigni er et velkjent navn i Italia etter han turnert landet rundt som komiker, og har hatt en rekke opptredener på italiensk fjernsyn. Hans filmarbeide inkluderer egne produksjoner (som forfatter, filmskaper og skuespiller) og også filmroller for Guiseppe og Bernardo Bertolucci. Hans egne produksjoner omfatter “Tu mi turbi” (Du plager meg, 1982) og “Non ce resta che piangere” (Ikke annet igjen enn å gråte, 1984). Han ble verdenskjent i 1999 med sit “LIVET ER HERLIG”.