ANGSTEN ETER SJELEN
    Fortellingen om rengjøringskonen Emmi som hører til de gamle og ensommes minoritet.  Den unge marokkaner Ali hører til fremmedarbeidernes outsidergruppe. De møtes i en bar for andre ensomme outsidere, drister seg til å danse en pinlig klosset tango og drar senere hjem til Emmi. De gifter seg. Da Emmis kollegaer, kjøpmannen, naboene og selv ikke hennes barn lenger vil kjennes ved henne, og da Ali foretar et lite sidesprang med den svulmende barpiken, da viser det seg at dere kjærlighet er virkelig. Sammen er de sterke: Solidaritet overvinner angst og fordommer.

    Fassbinder har latt seg inspirere av en virkelig hendelse. I sin gangsterfilm fra 1970 “Den amerikanske soldat”, lar han en hotellpike fortelle historien slik den virkelig fant sted:
    Dette ulike par gifter seg, og et halvt år etter finner man den gamle kona myrdet. På hennes hals er et avtrykk av en fingerring, hvor det står initialen A. Hennes mann blir arrestert, fordi han heter Ali, og bærer en slik ring. Men han sier at han har en rekke venner som også heter Ali. Så forhører politiet alle tyrkere i Hamburg, som heter Ali, men mange har allerede reist tilbake til hjemlandet, og de andre forstår ingenting.
    Da Fassbinder tok opp denne historien som hovedtema i “ANGSTEN ETER SJELEN” ønsket han ikke å lage en trist film. Han ville at filmen skulle ende lykkelig, og at den unge fremmedarbeider og den gamle kone skulle seire over den fiendtlige omverden, fordi deres kjærlighet gjorde dem sterke. Det er imidlertid vanskelig å lage en lykkelig film i dag: Fremmedarbeideren får derfor magesår på grunn av arbeidsforholdene i hans nye land.  Legen på sykehuset sier, at slik er vilkårene for fremmedarbeidere, det kan man ikke endre.  Men Emmi blir ved Alis sykeseng og holder ham i hånden.

Når bestemte du deg for å arbeide i film og teater?
Tidlig, når jeg var 9 år. Det var aldri noen annen mulighet.

Du begynte med teater?
Nei, jeg laget to kortfilmer i 1965 og 66. En reiste seg fra min kjærlighet til Rohmers “Le Signe du Lion” og den andre var litt lik Godards verker. Men på den tiden drev alle og enhver med å lage filmer. Jeg følte et stort behov av arbeide med en gruppe, og jeg hadde forbindelse med et lite “undergrunns” teater i Munchen hvor jeg kunne eksperimentere frem ting. Råfilm er jo så kostbar. Vårt første stykke var “Kanzelmacher” (som han senere laget en film av O.A.). Jeg begynte bare å skrive fordi forleggerne ikke ville la oss få lov til å sette opp andres stykker på teateret, de kunne ikke se noen fortjeneste ved det. Vi ble “Anti-Teater” når byen stengte lokalet. Politiet stormet det. Det var flere forskjellige påskudd, men det skyldes stort sett at det var blitt et politisk teater.

Når begynte du igjen med film?
“Liebe ist kalter alt der Tot”(Kjærlighet er kaldere enn døden) var laget nesten totalt uten
penger. Vi fikk 10.000 tyske Mark fra en medarbeider og brukte opp det. Filmen “Katzelmacher” ble laget på kreditt. Det fantes ikke noe marked for dem på kinoene på den tiden, men vi solgte TV-rettighetene, noe som betalte vår gjeld og ga nok overskudd til å lage “Gotter der Pest” (Pestens guder). Disse filmene var meget teatralske, akkurat som de skuespill vi laget var meget filmatiske. Jeg mente at de ting jeg oppnådde med skuespillere i teateret kunne bli forsøkt ut på film. Du finner ut hva du kan ta fra et medium til et annet. Men meget snart var jeg på utkikk etter noe mer rendyrket filmatisk

Du var meget sterkt influert av  amerikansk film på den tiden?
Noen på den tiden. Omtrent halvparten av mine tidlige filmer var “om” mine oppdagelser i den amerikanske filmens verden. På en måte transplanterte mine filmer noe av de amerikanske filmers “ånd” til Munchens omegn. Resten av mine filmer var ikke slikt preget.  De var undersøkelser i tyske aktuelle problemer: Fremmedarbeidere, undertrykkelsen av middelklasse, kontor, funksjonærer, vår egen politiske situasjon som filmarbeidere. “Warnung var eine heilige Nutte”(Advarsel mot en hellig hore) er spesielt om problemet med forsøket på å arbeide og leve i en gruppe.

Tenkte du på disse filmer som provoserende filmer?
Ikke så mye provokative som skapt for å aktivisere gjennom reaksjoner. Jeg trodde da at dersom du stiller folk ovenfor deres egen virkelighet så ville de reagere mot denne virkelighet. Jeg tror i dag at du må først tilfredsstille publikum, og så håndtere det politiske innhold. Først må du lage filmer som er forførende, skjønne filmer om følelser eller hva som helst annet....

Som Sam Fuller?
Ja, for eksempel. Men du må fremdeles vite hvorfor du lager en film. Med andre ord, bruke de følelser som skapes hos tilskuerne til et spesielt formål. Det er et forberedende stadium i en slags politisk forberedelse. Den vesentligste ting å lære fra amerikansk film var hvordan møte deres underholdningsevne halvveis. Idealet er å lage en film like vakker som amerikas filmer, men som også samtidig skifter filmens innhold til andre områder. Jeg finner at denne prosess er begynt i Duglas Sirks filmer.

Dine filmer er jo ganske forskjellige fra Sirks filmer?
Ja, det skyldes at vi ikke lager filmer under de samme forhold. I det minste halvparten av hans filmer inneholder hans sjefers naivitet, studioenes øverste ledelsens oppfattelse og deres naivitet, det er en av de faktorer vi totalt mangler i europeisk film. Jeg lengter i blant etter litt naivitet, men det er ikke noe å finne.  Imidlertid er det ganske påtakelig forskjell mellom mine filmer. Graden av stilisering øker i proporsjon med temaets kunstighet. “Effie Briest” er meget mer hermetisk enn “Frykt etter sjelen” for eksempel.

Hvorfor holder du på en skuespiller-“stall”?
Gruppen fornyer seg selv hele tiden. Jeg liker å arbeide med de samme menneskene fordi muligheten for forståelse er da så mye bedre. Ellers må du alltid begynne med begynnelsen.

Mente du å bygge dine skuespillere opp som “stjerner”?
For meg er de stjerner. 

Forsøker du å ha samme stab ellers også?
Ja, men det er ikke så permanent som med skuespillerne. Teknikerne gjør en masse TV-arbeide, og arbeider for andre regissører slik at det er ikke mulig å ha den samme kontinuitet. Men jeg har hittil kun hatt tre fotografer, og jeg pleier også selv å sjekke alle opptak først.

Hva med interiørdesign?
 Jeg gjorde arbeidet i “Petra von Kant” selv. Ellers gjør Kurt Raab det. Jeg forteller ham hva jeg trenger, hver farge er grundig uttenkt, hvert opptak er beregnet.

Hender det at en skuespillers rolle i en film henger sammen med hans rolle i en annen film?
Jeg har i flere år nå forsøkt å oppnå en ekstrem variasjon, forskjellen mellom “Frukthandlens fire årstider” og “Petra von Kants bitre tårer” er meget stor. I de siste filmene har variasjonen vært total. I alle de siste filmene har jeg brukt forskjellige hovedrolle-innehaver.

Planlegger du å arbeide mer med teater?
Ja, jeg forsøker å eksperimentere med en gruppe igjen. I teateret er  jeg mer interessert i arbeidet, i skapelses prosessen. I filmen er jeg mer interessert i resultatet. Teateret har et annet publikum, mindre, mer spesialisert.

Hva med dine TV-serier, de møter jo et ekstremt stort publikum?
Ja, du vet at du har et publikum på 23 millioner seere og du må forsøke i finne fellesnevnere for  et så stort publikum for å klare å begrunne den politiske bak grunn.

Vil du gjenta den opplevelsen?
Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg gjøre det.

Betyr det at du bare ville uteksperimentere formen?
Nei, jeg tror at TV-arbeid er noe av det viktigste en kan gjøre.

(Angst essen Seele auf)

Regi: Rainer Werner Fassbinder

Manus: Rainer Werner Fassbinder

Kamera: Jurgen Jurges

Klipp: Thea Eymes

Norske tekster: Ieif Erik Beck

Prod.: Tango Film, Tyskland 1974

Wide-Screen, Farger

Spilletid: 1t 33 min.

Lengde: 2539 m

Sensur: 11 ÅR
 

Medvirkende:

Birgitte Mira som Emmi

El Hedi Ben Salem som Ali

Barbara Valentin som Barbara

Irm Hermann som Kristina

Peter Gauhe som Bruno

Karl Schydt som Albert

Rainer Werner Fassbinder som Eugen

Marquard Bohm som Herr Gruber

Filmen har mottatt en rekke priser, bl.a. kritikerprisen ved Cannes festivalen 1974 og Kinosjefenes “Sølvklump” pris for beste importerte film 1974.

Biografi: 
Rainer Werner Fassbinder

    Tysk filmskaper født i mai 1946, i Bayern, Tyskland, sønn av en doktor. Hans foreldre var av typisk middelklasse, og oppdro ham med "gode bøker og god musikk", etter at foreldrene ble skilt bodde han hos sin mor som ofte sendte ham ut på kino - slik at hun kunne arbeide i fred.  Han fikk en variert tilværelse i forskjellige jobber, gikk bl.a. på en privat teaterskole. Fikk tidlig interesse for eksperimentteater og stiftet sammen med en gruppe andre interesserte i 1968 et "antiteater" i en kjeller. 
I 1969 laget han sammen med denne teatergruppa  sin første spillefilm "Liebe ist kalter als der Tod". Han døde sommeren 1982, verdensberømt, med en enorm mengde film- og TV-produksjoner bak seg.